Bortrykkelsen er en i skrivende stund fremtidig hendelse som er forutsagt i Det nye testamentet. I praksis kommer det til å bli en mengde mennesker som
plutselig forsvinner fra jorda uten å vende tilbake.
Olav Rogde skriver følgende om et syn han fikk angående dette i 1952:
-Det kom for meg
at jeg skulle skrive det ned, men det sto ikke akkurat for meg som noen
åpenbaring. Jeg ville liksom slå den tanken fra meg, og sa til meg selv at det
bare var fantasi, men jeg fikk ikke ro i mitt indre.
Jeg sa til Gud:
-Jeg kan ikke
huske alt dette. Skal det nedskrives, så må du gi meg det en gang til.
Det gikk et par
uker, så kom det over meg igjen. Det var som å sette seg ned og lese en
beretning fra en avis eller en bok. Klokka var ti på kvelden. Jeg fikk tak i en
blyant. Det lå en gammel skrivebok der som jeg skrev ned i. Jeg skrev og skrev
til klokken var nærmere ett på natten. Da orket jeg ikke mer. (Jeg var da i
mitt 79. år). Jeg ba om å få hvile, og om det var mer, at Gud ville gi meg det
neste dag. Jeg la meg og sovnet fort. Nå gikk det enda en uke. Men så kom synet
tilbake en kveld klokken ti. Det var en direkte fortsettelse fra der det
sluttet sist:
”Klokken er ni på
formiddagen. Fru Andersen sitter ved radioen og lytter til barnetimen for de
minste. Det var så fint i dag, litt religion var det også med, og det burde det
jo være. De små har ikke godt av for mye religion, det kunne bli usunt. Det kan
ha gått fire-fem minutter, da programlederen plutselig blir avbrutt. Det er en
sensasjonell meddelelse fra Oslo: -Byen er i vill panikk! Politiet meddeler at
det har skjedd noe utenom det vanlige. Ganske mange, det kan ikke sies nøyaktig
hvor mange, barn og voksne, er sporløst forsvunnet. Myndighetene kan ikke påta
seg å etterlyse de saknede, da det dreier seg om altfor mange, men de
oppfordrer de familier som har mistet noen av sine kjære, til å gi så utførlige
opplysninger som mulig om når og hvordan forsvinningen skjedde. Det er
nødvendig å få en oversikt, og komme til bunns i mysteriet. Noen minutter
senere meddeler radioen at på Stortorvet forsvant et par av de handlende
plutselig mens de sto og handlet. En kunde som sto og kjøpte blomster, fortalte
at hun skulle betale for blomstene, og mannen sto og fant fram vekslepenger fra
en stor veske, da han helt plutselig forsvant. Hun hørte at han sa: - Takk
Jesus! – Men hun så ham ikke mer. Hun gned seg i øynene, for hun syntes det var
blitt så tåkete foran henne. Men mannen var borte, og tåken forsvant også med
en gang. I det samme begynte en ung kvinne å skrike forferdelig, samtidig som
hun rev og slet i en tom barnevogn. Hun sprang og ropte: -Noen har stjålet
barnet mitt! Det er en gutt på åtte måneder! Hvor er han? Hvor er politiet? Jo,
politiet var der, men hva kunne de gjøre? Fra alle hold lød rop om hjelp. En
stor, tykk forretningsmann kom springende ut fra sin forretning, og ropte:
Hjelp! Hjelp! To av mine ekspeditører forsvant rett og slett ved disken! Men
hva er dette? Også fra Stockholm kommer det meddelelse om en masseforvirring i
likhet med den i Oslo, og byen er i vill panikk. Det meddeles at flere
politikonstabler er blant de som er forsvunnet. Nå har også København og
Helsingfors sendt ut en melding om lignende hendelser. Fra andre land begynner
det også å strømme inn meldinger om alle som er forsvunnet. Overalt er det barn
og voksne som har kommet bort. Politiet står rådville og maktesløse overfor
dette mysterium. -Nei, og nei, sier fru Andersen. Herre Gud, hva er det? Hun
reiser seg, går til porten og ser nedover gaten. Det er et vakkert villastrøk,
fine små hus med haver omkring. Der kommer fru Håland. Hun holder for sine
øyne, og roper så uhyggelig: -Ruth! Ruth! Så får hun øye på fru Andersen, og
spør: -Har du sett at noen fremmede har reist forbi? Ruth er forsvunnet! Hun
satt på trappa utenfor huset vårt mens jeg sto og ordnet med en rosebusk, og så
forsvant hun. Helt borte! Jeg ropte og skrek på Ruth, men ingen svarte. Jeg
syntes jeg så at noe fór opp langs veggen, men man blir jo aldeles forvirret.
Så det er nesten så det går rundt for en. Man ser og tenker så mye rart. Men
Ruth! Ruth! Hvor er du? Hvem har tatt henne? Hun gråter i fortvilelse.
Men der kommer
herr Andersen.
-Kommer du nå på denne
tiden? Spør fru Andersen.
– Klokka er bare
halv ti. -Ja, jeg orket ikke å holde på lenger, det er jo rene virvaret alt
sammen der borte på verkstedet. Mange arbeidere har blitt borte på en mystisk
måte. Flere maskiner har stoppet, og man trodde i begynnelsen at flere ulykker
hadde hendt. Vi lette rundt, men vi fant ikke et spor etter noen av de som
hadde forsvunnet. Men så begynte han som hadde sagt at han var en kristen og
gikk på møter – jeg husker ikke hva han heter – å si:
-Nå har det hendt!
Nå har det hendt!
-Hva er det som
har hendt? Spurte jeg.
-Jesus har hentet
alle sine.
Han vred hendene
og storgråt og ropte:
-Jeg er blitt
tilbake! Jeg er igjen!
Jeg ba ham slutte
med det pratet, men han bar seg bare verre. Det var fryktelig å høre på ham.
Ja, det var visst flere som hadde det på samme måten. Men nede i byen var det
enda verre. Det var rent trafikkaos. Sjåfører og passasjerer hadde blitt borte
fra busser og biler. Trikkene hadde stoppet opp, og dannet lange køer, og de
busser og biler som hadde sjåfører, forsøkte å komme seg fram. Men folk var
helt fra seg, og sprang rundt og lette etter sine kjære. Politiet sto maktesløse.
Fru Håland gråter,
vrir hendene sine og springer hjem. Andersen og hans hustru går inn. Radioen
står innstilt på Bergen:
-Fra alle hold
meldes det om personer som er forsvunnet. Telefonen har ringt i hele formiddag
med spørsmål og meldinger om denne uhyggelige hendelse. Fra flere fartøyer på
havnen har folk forsvunnet. På fødeklinikken på sykehuset har alle nyfødte
forsvunnet. Mødrene jamrer seg i fortvilelse. Jordmødrene og sykepleierne er
skrekkslagne, men også noen av dem er borte. På gamlehjemmet er flere kommet
bort. Klokken elleve meddeler radioen – denne gang fra London – at ved ni-tiden
i dag begynte det å komme inn meldinger fra hele Storbritannia, at en masse
barn og voksne var forsvunnet uten at man kunne finne de minste spor. Av de som
forsvant, var ingen vendt tilbake. Det hele er et mysterium. En del prester har
sammenkalt forsamlingene, og har funnet at det er de mest gudfryktige, og de
som ba mye av deres medlemmer, som er borte. Også en hel del prester og
predikanter skal være med blant dem som har forsvunnet. En biskop i et større
trossamfunn, har sammenkalt sine prester til et møte i kveld. Nå er det tre og
en halv time siden den første meldingen kom fra Oslo, og det viser seg at det
hele tiden kommer inn nye rapporter fra alle land om personer som er
forsvunnet. I det fjerne Østen kommer det fra Korea de mest oppsiktsvekkende
meldinger. Det regnes med at det har forsvunnet flere hundre tusen mennesker
der. Å beskrive hendelsene, slik som de har vært i disse første timene, er helt
umulig. Alle er skrekkslagne. På gatene springer folk frem og tilbake og vrir
hendene, særskilt mødre som har mistet sine barn. Men mange spotter og
forbanner både Gud og mennesker. En mann kommer springende nedover gaten. Han
vrir sine hender, og roper:
-Pass dere! Pass
dere! Vi blir nok snart tatt alle sammen!
Han hadde nok
mistet forstanden. En eldre kvinne står ved et gatehjørne med foldete hender,
og ser opp mot himmelen. Så sier hun:
-Å, nei, når vi
ikke gjorde oss ferdige slik at vi ble med når han var her, så blir nok ingen
hentet heretter. Herre Gud! Jesus, hjelp oss! Nå har det skjedd! Jeg har vært
religiøs i hele mitt liv, men jeg trodde ikke han kom så fort. Jeg har ikke
tatt alt så nøye. Fra jernbanen meldes det at det ennå ikke har inntruffet noen
direkte ulykker. Men et tog står på Finse uten fører og konduktør. Det har
blitt sendt to ordre til alle banevoktere om å lete nøye langs hele linjen
etter mennesker som muligens kan ha hoppet av fra østgående tog, og muligens
blitt drept, for det er nemlig flere reisende som har blitt borte. Likeså fra
fjord- og kystbåtene meldes det om mennesker som har forsvunnet. I kveld kom
det en redegjørelse i Dagsnytt, der man oppfordret folk til å være i ro og ikke
være redde. Politi og myndigheter arbeidet for fullt alle steder for å få
fastlagt antallet på personer som er forsvunnet. Likeså er vitenskapsmennene –
særskilt meteorologene – i arbeid for å finne årsaken til dette merkelige
fenomen. Nå har det også kommet inn meldinger fra USA, om at det har begynt å strømme
inn meldinger til politiet i Øst-Statene av lignende art som i Norge. Det
meldes om store katastrofer i trafikken og mange mennesker er blitt drept.
Avisene mener at man i morgen tidlig skal få en mer utførlig oversikt over hva
som har hendt i Statene. Klokken er nå 20.00, og av nyhetssendingene framgår
det at denne katastrofe virker på samme måte over hele verden. Hittil er det de
større byene man vet mest om, men også fra de mindre stedene begynner nå
antallet på de som har forsvunnet å strømme inn. På den sydlige halvkulen har
det inntruffet lignende ting, og det ser ut som om det har foregått parallelt
med hva vi har opplevd her. En forferdelig uro råder overalt. Det ser ut som om
ikke folk tør å gå til ro i natt. På gatene diskuteres det hysterisk om det som
har hendt. Man kommer mer og mer til den slutning at det har med de kristne og
kristendommen å gjøre. De som kjenner de som har forsvunnet, forteller – i
likhet med det de andre også sier – at det utelukkende er kristne fanatikere og
uskyldige barn som har kommet bort. En bryggearbeider sa i kveld:
-Ja, Hans Olsen er
borte nå, og han har vel fått det på den måten som han har prekt om, at Jesus skulle
komme og hente ham snart!
-Ja, svarer en
annen, vi hadde også en slik en, og han kom også bort. Men nå må vel
myndighetene ta hånd om saken, og forby all religion, så noe slikt ikke hender
en gang til.
-Å, nei, utbrøt en
i hopen, det kommer aldri til å hende mer! De har nok hatt rett likevel, disse
kristne, for de hadde en anelse om dette hele tiden. Hadde vi hørt på dem, så
hadde vi kanskje hatt det bedre nå, enn å være nødt til å leve videre i dette
helvete og dette kaos som vi nå har over oss, og som vi kommer til å få mer av.
-Jaså, du trodde
på dem, du? Da burde du slått følge med dem da de reiste! sa en.
-Jeg skulle ønske
at jeg hadde kunnet! svarte han bare, og gikk. Noen ropte etter han:
-Du burde henges,
både du og alle de andre, som befatter seg med denne sinnssvake kristendommen!
Neste dag kunne avisene i alle land ikke gi noen forklaring. Alt er og blir et
mysterium. Fra alle land kommer lignende rapporter. Fra misjonsfelter berettes
det om at masser av kristne har forsvunnet. Bare et fåtall av de kristne er
blitt tilbake der. Det viste seg at det var ganske mange prester og predikanter
som var til stede på det sammenkalte kirkemøtet, men mange var også rykket
bort. Det hersket en nervøs og dyster stemning. Mange var helt ulykkelige, sier
rapporten. Men det rådde ikke den minste tvil om hva som var skjedd, det var de
helliges bortrykkelse, eller brudens opptagelse. Noen erkjente at de, til tross
sin pedagogiske utdannelse og sine studier av Guds ord, aldri tenkte seg at det
skulle skje på denne måten. De var fremmede for den nye fødsel og barnekårets
ånd. En ung prest ytret:
-Jeg har aldri
lært det på denne måten. Professorene talte aldri om det på den måten som det
har hendt i disse dager!
Det var en tendens
til diskusjon, men sinnene var for oppskaket til at den kunne bli saklig, skrev
journalisten. Da politiet hadde henvendt seg til allmennheten for å høre dens
oppfatning, ble det skrevet en rapport fra kirkemøtet som de fleste av
møtedeltakerne var enige i:
-Det som har hendt
er en forutsagt bibelsk hendelse, den såkalte ”Brudens bortrykkelse” – eller at
Jesus har hentet alle sine. Dette er alt vi kan si i dag. Politiet ville ikke
offentliggjøre prestenes uttalelse, da de mente at dette var et foster av en
nervøs og hysterisk fantasi. Hendelsen var også av så vidtomfattende
beskaffenhet, at saken måtte tas opp i regjeringen. Har det noe med den kristne
religion å gjøre, da burde man inntil videre stenge alle kirker og religiøse
forsamlingslokaler, til man får bedre oversikt, og alt blir klarlagt. Dette er
jo et problem som har rammet alle nasjoner, så det må kanskje bli en felles
innstilling til saken. Da må vel FN bli det rette forum til å ta opp saken og
undersøke den grundig. I de kristnes leir synes stemningen å være veldig
trykkende. I går, søndag, var alle kirker og lokaler fullsatte av folk. Mange
forsamlinger var uten predikanter, og mange av medlemmene var saknet. I mange
trossamfunns forsamlinger var det få troende igjen, men til gjengjeld var det
en veldig tilstrømning av utenforstående, og i de fleste tilfeller av dem, hvis
hjem var ”rammet av den store ulykken”, som man uttrykte det. Folk ville høre
Guds Ord, men det var liksom borte. En forsøkte å lese. Han sa:
-Jeg kan ikke
lese.
Andre gråt. Den
store massen syntes å være enige om at kristendommen var den direkte årsaken
til denne tragiske hendelsen, og mente at de kunne få en rimelig forklaring på
denne saken hos de kristne. Mange kom også for å søke Guds hjelp. De var dypt
ulykkelige. På de fleste møter rådet det likevel en stor forvirring. En mann
sto med knyttede never, og ropte til en predikant:
-Det er din skyld
at så mange av oss er blitt tilbake! Du talte aldri om at Jesus snart skulle
komme og hente sine, og enda mindre om å ha et rent hjerte og være fylt av Den
Hellige Ånd, samt ha alt oppgjort med Gud og sine medmennesker. Jeg vet hva som
holdt meg tilbake, det er bare småting, ja småting, men – men…Herre Gud, hjelp!
-Ti, sa
predikanten.
Han mente at han
hadde gjort sin plikt, og på denne måten skyldte den ene på den andre, under
gråt og fortvilelse. De banket på, men døra var stengt. Tilstanden var ikke til
å beskrive, slik som det utviklet seg. Folk var klar over at en fryktelig tid
sto for døren. Det lå liksom i luften at alt håp var ute. Porten var stengt. De
banket og ropte – alle disse som hadde nøyd seg med tomme fraser og talemåter.
Noen hadde vært med for kameratenes skyld, andre bare for ulike interesser i
sang og musikk og lignende – alle uten å være født på ny, og uten å eie
barneskapet og dermed også arveretten. Ja, for mange hadde forsamlingslivet
bare vært et foreningsliv, en hobby for å få fritiden til å gå fortere. Men nå
banket de alle på den stengte døren:
-Herre! Herre!
Lukk opp for oss!
Til alt dette kom
de uhyggelige ryktene om at den tredje, store verdenskrigen kom til å bryte ut
når som helst. Den diplomatiske forbindelsen mellom Øst og Vest var brutt. Når
det gjaldt bortrykkelsen og de kristne, så tok det ikke myndighetene lang tid
før de hadde tatt sin beslutning. Fra Øststatene kom det melding om at
kommunistlandene gikk i spissen, og forbød all kristen virksomhet og kristne
sammenkomster. Det ble dødsstraff for dem som nevnte Jesus-navnet. Landene
skulle renses for all kristen litteratur. Med Bibelen øverst, skulle alt
brennes. Det betydde døden å være i besittelse av det aller minste som bar preg
av eller minte om Kristus. I de vestlige land tok det litt lenger tid før man
satt i verk slike forbud. Men den gudløse massen – både blant de ledende og
blant folket – var oppskaket over hva som hadde hendt, og fordret at noe måtte
bli gjort. Majoriteten seiret, og da kristendommen var hendelsens årsak, var resultatet
klart. Så begynte den forferdeligste av alle tider i menneskehetens historie…
En stor mengde av
de kristne som var blitt igjen fortsatte å rope til Gud, og ville ikke
etterkomme myndighetenes forbud. Det ble fengelsstraff med forhør etter ekte
Gestapometoder.
-Om du vil
forbanne og fornekte Jesus Kristus, så kan du redde ditt liv! Det var parolen.
Men tusener var standhaftige og massemordene var ubeskrivelig. Mange ble pint
på en grusom måte til de døde. Det var ingen lov og rett mer. Satan var sluppet
løs. -Ve jorden og dem som bor på den! Det var mange som ga etter under
torturen. De hadde ingen steder å fly til, for ”hele verden var i den ondes
vold”. Alle land var enige om at de kristne måtte utryddes. Denne verdens
fyrste hadde tatt makten. Barn forrådte sine foreldre til døden. Nå gikk det i
oppfyllelse som står skrevet i Luk.21;16-17: ”Dere skal til og med bli angitt
av foreldre og brødre, av slektninger og venner. De skal drepe noen av dere. Og
dere skal bli hatet av alle for Mitt navns skyld.” Det er umulig å beskrive
denne tilstanden, men Gud har skildret det hele i Åpenbaringen. Og det store ropet
fra disse ulykkelige var:
-Herre! Du må
forkorte disse dager!
